Livet med PCOS – «en berg og dalbane»

Jeg har tenkt på dette lenge, om jeg skal dele og legge fokuset på at jeg har pcos – men jeg føler det er så lite informasjon der ute om tilstanden og jeg mener det er viktig at det blir mere belyst.

Dette temaet skriver jeg ikke om for å få medlidenhet av noe som helst slag, for jeg er faktisk utrolig stolt av alt jeg har oppnådd med tanke på at jeg har nedsatt fettforbrenning pga PCOS og dermed må jobbe hakket hardere enn alle andre for å oppnå samme resultater når det kommer til vektnedgang.

For dere som ikke vet hva PCOS er så tenkte jeg kort å fortelle kjennetegnene ved tilstanden, før jeg skriver videre.

Ref. wikipedia:
PCOS er en tilstand der det foregår cystedannelser i eggstokker og av den grunn gir hormonforstyrrelser.

Det er flere kriterier som må oppfylles før man kan få diagnosen polycystisk ovariesyndrom, men en enkel ultralydtest hos gynekolog som er kjent med sykdommen er i fleste tilfeller alt som trengs.

Noen av de mest kjente symptomene er men er ikke begrenset til:

* Overvekt
* Plutselig vektoppgang
* Uregelmessig mens med lange/korte perioder aktiv mens eventuelt neste hele tiden eller nesten aldri
* Uvanlig sterke smerter under mens
* Vanskeligheter med å bli gravid
* Aborterer ofte om man greier bli gravid
* Mer kroppshår
* Mørkere stemme
* Androgene trekk
* Problemer med å gå ned i vekt
* Soyaintoleranse
* Depresjon
* Angst
* Humørsvingninger
* Hårtap i en «måne» i hodebunnen
* Uren hud, eventuelt akne
* Cyster på eggstokkene
* Tretthet / utmattelse
* Smerter under samleie / etter orgasm

Bildet over viser formen min den dagen jeg startet dietten min det samme året jeg vant EM i Santa Susanna – Spania

Den dagen visste jeg ikke at jeg hadde PCOS (det fikk jeg først undersøkt meg for og påvist måneden etter Europamesterskapet), men jeg husker det den dag i dag hvor tøff den dietten var og forsåvidt alle de andre diettene mine har vært. Det har vært en KAMP med mange tårer og knalltøffe cardio økter, så ekstremt at jeg i dag ikke skjønner hvordan jeg klarte å komme meg igjennom det. Jeg har ikke turt å si det høyt, da det er neppe noe jeg som coach ville anbefalt mine utøvere eller noen andre å utføre (om jeg ikke visste de hadde PCOS og ville gjøre hva som helst for å komme i den formen)

Jeg husker så godt halvveis i dietten når vi hadde begynt med poseringstrening. Jeg følte meg helt forferdelig i forhold til de andre jentene, da de hadde begynt å komme godt i form – men min kropp var helt lik og det gikk svært sent med kroppen min. Jeg gjorde alt etter punkt og prikke og min coach kunne ikke fatte hvorfor det skjedde så lite med utviklingen min. Vi hadde besøk av en dommer den dagen og jeg hørte han sa til min coach at han ikke trudde jeg kom til å rekke å komme i form til vårens konkurranser. Jeg lå langt etter de andre.

Jeg var så sliten at jeg hadde lyst å gi opp alt sammen, sette meg ned og grine – for hvorfor fikk ikke jeg noe resultater når alle de andre fikk det?
Den kvelden fikk jeg et spisemåltid husker jeg, jeg var så glad – det trengte jeg virkelig. Jeg løp til butikken og kjøpte meg biff og potet og spiste et deilig måltid.

Med litt mer energi etter spisemåtidet fortsatte jeg videre med strengere diett og enda mer hardkjør på treningsbiten, men vekten rikket seg ikke en flekk – jeg skal vel innrømme at det gjør endel med motivasjonen, men i meg bor det en kriger og jeg gir meg sjelden hvis ikke jeg er helt i bunnen/kjelleren.

Det rare og facinerende var at plutselig en dag noen uker senere, så droppet jeg helt ekstremt i vekt og kom i kanonform. Det var vel ingen som skjønte hva som hadde skjedd med meg når jeg dukket opp på ukens poseringstrening, og den dagen sa min coach høyt på poseringstrening: Jeg tror du vinner hele skiten!

Sta og viljesterk som jeg er, fortsatte jeg hardkjøret og kan vel sitte her å smile av at jeg faktisk satt igjen med 6 gullmedaljer det året.
I MADE IT!
Det er den beste følelsen jeg noen gang har hatt etter å ha kjempet så ekstremt for noe i så lang tid. Jeg er så glad jeg hadde en coach som hadde troa på meg så sterkt og hjalp meg videre i enhver kamp, både mentalt og fysisk.

Jeg kunne skrevet i evigheter om dette teamet for jeg mener det er et så viktig tema og spesielt om du er personlig trener eller coach og skal hjelpe andre ned i vekt. (Svært mange med PCOS har, eller utvikler insulinresistens. Det vil si at insulin virker dårligere, og kroppen overproduserer insulin for å kompensere for dette. Overvekt, særlig sentrert rundt midjen henger nøye sammen med insulinresistens.)

Året etter jeg fant ut om min PCOS hjalp jeg ei jente som skulle stille i bikinifitness, og her møtte vi på det samme problemet, uansett hvor lite/mye cardio, lite/mye karb eller fett vi innførte i dietten, så skjedde det så og si nada. Det var nesten så jeg var på vippet til å konstantere at hun ikke ville komme i mål, før jeg begynte å se flere og flere like tegn med min forberedelse og noen av bivirkningene. Ved å endre dietten ytterligere, øke mengden cardio ekstremt, ha tro på henne videre og ikke mistenke at hun ikke fulgte opplegget – så skal det sies at hun kom i superform hun også. Det skal sies at hun har en vilje av stål hun også og gir seg ikke med det første. (Jeg ba henne sjekke seg etter konkurransen og det visste seg at hun også hadde PCOS)

Det har også hjulpet meg å fortelle mine nærmeste om denne sykdommen slik at de forstår at det er viktig for meg å spise ofte og sunt – det kan ofte bli et problem hvis ikke jeg får spist når jeg er sulten.(humørsvingninger, migrene og oppkast kan være en av bivirkningene ved å gå for lenge uten mat)

I etterkant har det kostet meg endel at jeg gikk igjennom så mange dietter så ekstremt – jeg overtrente og fikk en kropp som kolapset og ikke orket mer, jeg gråt og var så sliten bare av den minste ting og har brukt over et år nå på å finne en balanse jeg kan leve med. Magefettet økte betraktelig igjen etter konkurransen og jeg har vanskeligheter med å gå ned i vekt, men har funnet en balanse og trives i min kropp som er formfull og kvinnelig (jeg sier ikke at jeg er tjukk, men at uansett hvor flink jeg er med mat og trening så skjer det svært lite hvis ikke jeg er like ekstrem med diett og overtrening over lang tid – noe ikke kroppen makter mere)

For meg er det viktigere nå å ha en sunn, trent og fungerende kropp, gi kroppen den næringen den trenger for å ha det bra og være et sunt forbilde som har funnet en balanse samtidig som jeg har nok energi til å ta vare på de som betyr mest for meg, leve livet, ha en betydningsfull jobb og vite at jeg er BRA NOK! uansett om jeg ikke har sixpack/mageruter i år heller.

HAR KROPPEN BLITT VIKTIGERE ENN HODET?

Legg igjen en kommentar